Ketil Lund har en kronikk om psykiatrisk tvang i dagens Klassekampen. Den begynner slik:
Over 160 år etter tvangslovenes inntog finns det ikke pålitelige tall for den svære bruken av tvang i det psykiske helsevernet. I 2009 var det antakelig nærmere 9000 tvangsinntak. For tvangsmedisinering er det ikke engang mulig å angi omtrentlige tall. Bruken av mekaniske tvangsmidler har vært sterkt økende på 2000-tallet.
Tvangsbruken har røtter i en lang og dyster tradisjon med store institusjoner som degenererte til oppbevaringsanstalter for en mangfoldig skare av psyko-sosialt nedkjørte og lidende mennesker. I 1961, da sinnssykeloven av 1848 ble avløst av lov om psykisk helsevern, var rundt 8000 personer til enhver tid innesperret i sinnssykevesenets anstalter; et avstengt, overbefolket og skremmende univers med omfattende menneskerettskrenkelser, som hverken politikere, presse, rettsforvaltere eller vi andre viste noen interesse.
Det var situasjonen jeg møtte, på begynnelsen av 1970-tallet, som statens advokat i saker mot mennesker som krevde seg utskrevet. Norge hadde nylig hadde måttet innføre en slik adgang på grunn av Den europeiske menneskerettskonvensjon. I rettssalene regjerte tvangspsykiatrien; min største bragd som advokat den gangen var nok at jeg omsider klarte å tape en sak for staten.
