10/25/2014

Toppmøte om medikamentfrie tilbud innen psykisk helsevern

Foto: Serge Bertasius Photography, www.freedigitalphotos.net
Den 9. oktober ble det arrangert et "toppmøte" om medikamentfrie behandlingstilbud, hvor Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse stod som hovedarrangør. "Med rett til å velge" var overskriften for møtet. NFPH var invitert, og ble for anledningen representert ved styremedlem Sigrid Ramdal.

Toppmøtet kom i stand på bakgrunn av et initiativ fra flere av brukerorganisasjonene om å opprette behandlingsenheter hvor man i en psykisk krise kan få legge seg inn uten å måtte bli hverken tvunget eller forsøkt overtalt til å bruke medisiner. Dette initiativet har vi tidligere skrevet om her i bloggen, og vi deltok i 2013 på et lignende møte om denne tematikken.

Toppmøtet kan sies å være et skritt videre på veien mot å realisere medikamentfrie tilbud. Både gjestelisten og arrangementet som helhet signaliserte at dette var et viktig møte. Møtet fant sted på Thon Hotell Opera, i flotte omgivelser, med musikkinnslag og fin lunsj. Blant deltagerne denne gangen var, i tillegg til representanter fra brukerorganisasjoner og fagmiljøene, flere politikere. Kari Kjønaas Kjos, leder for helse- og omsorgskomitéen var tilstede, i tillegg til selveste helseminister Bent Høie.

Plenumsinnleggene var mange og korte, og hovedbudskapet fra de fleste talerne lot til å være en tilslutning til arbeidet for medikamentfrie tilbud. I helseministerens tale gikk det klart fram at et slikt tilbud allerede skulle vært realisert, gitt at dette har gått klart fram i oppdragsbrev til helseforetakene, og han uttalte at det var uakseptabelt at dette ennå ikke hadde skjedd. Slike meldinger fra en helseminister skulle gi grunn til optimisme for det videre arbeidet med dette.

Mellom plenumsinnslagene ble det diskutert rundt bordene hvor deltagerne var plassert. Da tanker og refleksjoner fra disse diskusjonene ble lagt fram mot slutten av dagen, kom det imidlertid fram opplevelser av at enigheten om medisinfrie tilbud kanskje ikke er så stor som det kunne virke til. Det ble klart at svært mange spørsmål av praktisk og konkret art gjenstod å diskutere og besvare, og at det nok er her uenighet og motstand vil kunne vise seg.

At toppmøtet ikke genererte noen konkrete forslag eller konklusjoner, betyr likevel ikke at det ikke var et viktig møte. Slik intensjonen nok har vært, ble møtet en markering av viktigheten av å arbeide for opprettelsen av medikamentfrie tilbud, og på den måten kan vi si at møtet har en viktig symboleffekt. At deltagere med ulik bakgrunn en hel dag satt og snakket sammen og hørte på innlegg om dette temaet, må utvilsomt ha gitt mange nye perspektiver, og vil kanskje også virke forpliktende på deltagerne til å slutte opp om dette arbeidet videre.

Flere av innlederne, blant andre Liv Skree fra We Shall Overcome, holdt engasjerende og inspirerende innlegg. For undertegnede sin del var nok det innslaget som gjorde mest inntrykk, en dialog mellom psykiaterne Trond F. Aarre og Harald Åsheim, hvor de reflekterte over sitt syn på psykiske problemer og behandling. Særdeles befriende var det å høre Aarre spørre, med referanse til all forskningen på biologiske årsaker til psykiske lidelser, om hvor lenge man skal fortsette å lete etter en nål i en høystakk, når man ikke en gang vet om det er noen nål der! Dialogen mellom de to psykiaterne vitnet om at det, uansett om man har en medisinskfaglig bakgrunn, er mulig å åpne seg for ulike forståelser og ulike behandlingstilnærminger. Som styremedlem i NFPH, hvor vi nettopp går inn for et mangfold av forståelser av psykisk helse, kan man ikke annet enn applaudere.

Referatene fra diskusjonene på møtet vil bli sammenfattet som Toppmøtets anbefalinger om videre tiltak. Så vil tiden vise hvor utviklingen går - og hvor fort den går - i arbeidet med medikamentfrie tilbud.

Flere av plenumsinnleggene fra toppmøtet ble filmet, og kan sees her.
Del:

10/24/2014

Ny bok: A straight talking guide to psychiatric diagnosis


Do you still need your psychiatric diagnosis? The answer for practical purposes is probably ‘Yes.’ In the current system, diagnosis is essential for accessing services and benefits and for covering your treatment costs. But do you need to believe in your diagnosis? Do you have to accept this particular attempt to explain your difficulties, and to take it on as part of your identity by becoming one of the ‘mentally ill’? In the words of the blurb for my book, one of the excellent ‘Straight-talking introductionto….’ series:

A revolution is underway in mental health. If the authors of the diagnostic manuals are admitting that psychiatric diagnoses are not supported by evidence, then no one should be forced to accept them. If many mental health workers are openly questioning diagnosis and saying we need a different and better system, then service users and carers should be allowed to do so too. This book is about choice. It is about giving people the information to make up their own minds, and exploring alternatives for those who wish to do so.

As far as I am aware, this is the first book to provide a concise, accessible and inexpensive summary for service users, carers and others which:
  • Summarises the complex debates for and against psychiatric diagnosis
  • Looks at the impact of psychiatric diagnosis at every level from the individual upwards
  • Outlines the alternatives to diagnosis, which in essence come down to various versions of finding your own story
  • Supplies a lists of reading, resources and organisations which can help you to think about alternatives for yourself if you decide to do so.

I believe that service users have the right to make up their own minds about how they wish to describe their difficulties – but in order to do this, they need to know about the evidence for this way of thinking, the strengths and limitations, and the alternatives. Some will decide that diagnosis is what makes most sense to them. Many or most will need to hang onto these terms in order to access services and perhaps avoid unhelpful conflict with mental health professionals. However, I do not believe it is professionally, scientifically or ethically justifiable to present psychiatric diagnosis to service users and carers as an undisputed fact or truth. The Chair of DSM IV has described the manual as ‘deeply flawed and scientifically unsound’ and the Chair of DSM 5 has admitted there are no biomarkers to validate the categories; the former NIMH (the National Institute for Mental Health in the USA) director has described DSM as ‘totally wrong, an absolute scientific nightmare’ while the current one confirms that its categories ‘lack validity’; and NIMH has embarked on a massive project to re-write the diagnostic manuals from scratch. We should no longer conceal these vital debates from service users and carry on as before.

It is time for people to be offered an informed choice about whether to accept, or at least whether to believe, a psychiatric diagnosis with all its subsequent consequences, both positive and negative. I hope this book will be a contribution to that process.

Lucy Johnstone
@ClinpsychLucy on Twitter
Del:

10/17/2014

NFPHs tale på 10-årsjubileet til Tidsskrift for psykisk helsearbeid

Tema: Hvor går fagfeltet psykiske helsearbeid – utfordringer og muligheter


Mariam: Leder for NFPH
Vibeke: Nestleder


Det er en fryd å stå her idag og få lov til å være med å feire tphs 10 årsjubileum. Takk for invitasjonen, samarbeidet, støtten og den gode lagånden dere har gitt oss som forening. Sammen står vi i kampen for å fremme psykisk helsearbeid.

Tidskriftet favner både brukere, pårørende, fagfolk og alle som har engasjement, både som bidragsytere og lesere. På samme måte er Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid åpen for alle med interesse for psykisk helsearbeid uansett bakgrunn.

Tidskriftet ble stiftet i 2004 med ambisjon om å fungere som en aktør i feltet ved å formidle kunnskap om og i psykisk helsearbeid.

Vi i foreningen ser for oss TPH som et stort fruktbart tre med flere grener og nfph er et av disse grenene som har vokst ut av treet.

Foreningen ble stiftet i 2009 og har jobbet tett med tidskriftet siden. Alt som har blitt publisert av kunnskap og forskning og alt som er blitt arrangert av skriveverksteder, seminarer og konferanser i ulike deler av landet, har vært til stor inspirasjon for oss som forening.

Vibeke
Da jeg tok videreutdanning i psykisk helsearbeid, fordypningsoppgaven: skummet gjennom årganger fra 2004 til 2012, og har fulgt med siden. HALLELUJA! Det var som himmelens porter åpnet seg, endelig noen som «skjønte hva det handler om». Da jeg ble forespurt å sitte i styret i foreningen, var det lett å si ja. For en ære! Foreningen ble som nevnt «klekket ut av sentrale aktører fra tidsskriftet». Så det er med skrekkblandet fryd jeg står her i dag: føler meg som en nyutklekket kylling som i dag får være hane og « bruse litt med fjøra»!

Vi har i denne talen valgt å oppsummere noen av tidsskriftets saker gjennom de siste 10 årene. Selvfølgelig har vi valgt ut temaer som også er hjertesaker for foreningen - vi går som nevnt «hånd i hånd». Både foreningen og tidsskriftet er opptatt av en humanisering av psykisk helsearbeid. Fokus på hvordan bedringsprosesser finner sted, synliggjøring av hverdagslivets betydning for denne, ivaretagelse av mangfoldet, våge å gå nye veier, reell brukermedvirkning , og «innenfra-perspektivet»,  har blitt, og blir, løftet frem. TPH minner oss om det som burde vært en selvfølge, nemlig at «folk er folk», og at vi alle i løpet av livet kan bli berørt. Det kan være deg, meg, en søster eller bror, mor eller far, en sønn og en datter, eller en venn.  Hvem som er hvem til enhver tid betyr lite, vi har alle grunnleggende allmennmenneskelige behov, og må bli møtt med respekt og medmenneskelighet.

Tidsskrift for psykisk helsearbeid har vært, og er, et talerør for et PARADIGMESKIFTE OG “EN NY” ANERKJENT  PRAKSIS. Det har gjennomgående våget å gi systemene og beslutningstagerne noen reelle «spark i ræva», som vi sier i Groruddalen. Tidsskriftet har gitt brukere, pårørende, fagfolk og engasjerte hjelpere håp om at endring er mulig.

Mariam
TPH: Fokus på MESTRING OG BRUKERMEDVIRKNING, ikke på sykdom og diagnoser.
Tilrettelegging for at mennesker med psykiske lidelser skal kunne mestre egne liv har stått og står sentralt. Det innebærer en viktig grunnforståelse av hvordan bedringsprosesser finner sted. Når brukerne er aktive i endringsprosessen, bør hjelperrollen og systemene også endres. Det må stilles nye krav til fagkunnskapen som både ivaretar mestringsperspektivet og brukerperspektivet.
Brukermedvirkning må innebære at brukere og pårørende må inneha rollen som subjekt og aktør i beslutnings- og behandlingsprosessene. Det betyr at individuell fortolkning av egen situasjon må tas på alvor, og gi føringer for nye arbeidsmåter og ny kunnskap.

All endring tar tid. Fortsatt er vi alt for opptatt av sykdomsmodellen som rådende på psykisk helsefeltet. Fokus bør være på bedringsprosesser i form av mestring av hverdagsliv, på ressurser og kompetanse. Psykisk uhelse kan ikke alene handle om en diagnose, men må ses i en sammenheng med det å ha et sted å bo, aktivitet og en inntekt. Det sosiale fellesskapet er viktig for å ha et godt hverdagsliv. For noen kan det å få en diagnose være en stor lettelse. Mens andre ikke opplever problemene sine som en sykdom.

Under min videreutdanning hadde jeg praksis på et aktivitetshus. Før praksisperioden begynte fikk vi i oppgave å intervjue de ansatte. Da jeg kom dit for første gang, møtte personer som virket oppegående, ressurssterke. De holdt på med felles aktiviteter, Jeg så ikke forskjell på de ansatte og brukerne, så jeg visste ikke hvem jeg skulle henvende meg til. Jeg tror det var poenget, alle var likestilte. Brukerne og de få ansatte hadde vært med på å skape den tilværelsen, et inkluderende miljø der brukermedvirkning så ut til å fungere i praksis og brukerne møtte andre i samme situasjon. Brukerne hadde et sted å komme til som de selv var med på å styre, et nettverk å forholde seg til, aktiviteter og små arbeidsoppgaver som trengte deres bidrag. Tiltak som dette gir lyst, håp og mening, fordi de er med på å påvirke miljøet, og hverdagen deres.

TPH og KRITIKK AV PSYKISKE HELSETJENESTER
Tidskriftet har flere ganger belyst bekymringsverdige aspekter ved utviklingen i psykiske helsetjenester. Blant annet har det vært skrevet om foretaksreformen i helsevesenet, og hvordan det å overføre styringsmekanismer fra det private næringsliv til offentlig sektor har medført at helsetjenestene må vise kostnadseffektivitet og konkurransedyktighet – på bekostning av det å lytte til brukerne, og deres preferanser og perspektiver. Innføringen av prinsipper fra «New public management» passer som hånd i hanske med en medisinsk modell, som også er dominerende på psykisk helse-feltet (bl.a. ved at diagnoser, medisindoser og standardiserte intervensjoner er lette å måle og telle). En medisinsk modell innebærer biomedisinsk forskning, vektlegging av diagnoser som er forankret i den medisinske disiplinen psykiatri, samt et sterkt fokus på definerte kliniske metoder og kontroll av samtaler og samvær. Et slikt fokus legger til rette for en objektivisering av den andre, og marginaliserer den subjektive erfaringen og det faglige skjønnet. I dag heter det at helsetjenesten skal være brukerorientert, men det oppstår store dilemmaer for den enkelte hjelper når man samtidig er pålagt å følge standardiserte prosedyrer. Dette er problemstillinger som gjelder både i spesialisthelsetjenesten og i kommunen.

I tillegg har psykisk helsearbeid noen ekstra utfordringer. 
Fagfeltet er fortsatt i sin oppstartsfase og har til dels vært preget av neglisjering og motsetninger mellom fageksperter. Det er helt greit å være uenige, men uenigheten må ikke bli et hinder for utvikling. Og her har TPH fungert som et bindeledd mellom ulike fag- og brukergrupper. Det kjennes til tider tungt og belastende å kritisere et system som svikter. Faren er at en risikerer å bli kritisert for å mele sin egen kake, mens hensikten er å løfte psykisk helsefeltet ved å belyse problemområder som trengs å løftes opp på et høyere nivå.

TPHs KRITIKK AV EVIDENSBASERT PRAKSIS
Flere sentrale stemmer i tidsskriftet hevder at evidensbasert praksis (hvor man søker å bruke metoder som forskningen har funnet ut er virksomme) er blitt for nært knyttet opp mot såkalte randomiserte, kontrollerte studier, og at dette har blitt gjort til et ideal innenfor utviklingen av behandlingsmetoder i psykisk helsevern. Evidensbasert behandling burde egentlig være en avveining og kombinasjon mellom forskningsresultater, klinisk erfaring og brukererfaringer, men slik forstås ofte ikke begrepet i dag? TPH har stilt spørsmål om evidensbasert praksis, slik det forstås i dag, i det hele tatt kan ses på som kvalitetssikring, eller om dette heller skaper nye problemer. Evidensbasert praksis får alvorlige ideologiske implikasjoner når det resulterer i «bruksanvisninger» som ser bort fra konteksten brukeren lever i. Det blir et ensidig fokus  på klassifiseringer, standarder og sjekklister, hvor det kliniske skjønn, så vel som brukerperspektivet, settes til side. Evidenshysteriet gjør oss også blinde for de sammenhengene mellom makt og kunnskap som blir styrende for praksis.

VET FAGFOLK BEST?
Fortsatt blir brukere sjelden tatt på alvor når deres måter å forstå sine psykiske problemer på, avviker far det som er etablert som sannhet i hjelpeapparatet. Det tradisjonelle ståsted i mange psykiatriske tjenester er at pasienten ikke vet hva som er best for seg selv. Dette perspektivet forhindrer psykisk helsevern fra å integrere brukerens kunnskap, ressurser, verdier og ikke minst målbevissthet i praksisen. Istedenfor å ta brukerens syn på alvor, blir dette tolket av «ekspertene» (dvs. psykiatere, leger, sykepleiere m.fl.).

Vi i NFPH støtter oss på TPH når vi sier at det er grunn til å betvile at fagfolk vet bedre enn brukerne. Ett perspektiv, én gruppe eller en person vil alene ikke kunne definere hva som er de beste beslutningene til enhver tid. Det kan hende at flere syn og vurderinger kan bidra sammen i positiv retning selv om fagfolk ikke ser logikken. I lys av dette er det god grunn til å bruke flere ressurser på å undersøke brukernes erfaringer og vurderinger. Det vil bli interessant å se hvordan det går hvis brukererfaringene blir mer vektlagt for forskning og tjenesteutvikling, slik vi håper. Studier basert på brukererfaringer kan gi nødvendig og avgjørende kunnskap. Det er viktig at dette anerkjennes slik at det skapes rom for vitenskapelig mangfold.

Vibeke
EVIDENSBASERT PRAKSIS OG VEIEN VIDERE
Vi slutter oss til sentrale stemmer i tidsskriftets vurdering om at evidensbasert praksis sitt nære bånd til det naturvitenskapelige forståelser kan være problemet. Kanskje kan evidensbasert praksis i seg selv være konstruktiv, dersom synet på hva som er god og viktig forskning ble endret. De som har opplevd, og opplever, psykisk lidelse, må få fortalt om sine erfaringer. Da får vi ny kunnskap å bygge videre på, og som kan danne grunnlag for en ny type praksis. Mennesker som har vært gjennom bedringsprosesser bidrar til viktig informasjon i evidensen vi bygger på. Det handler om brukernes ønsker og om deres erfaringsbaserte kunnskap. Denne innenfra-kunnskapen kan gi et viktig grunnlag for praksisutvikling. Velger man å se forskning som prioriterer brukerperspektivet som god evidens, vil evidensbasert praksis kunne bety nettopp at brukeres erfaringer og preferanser skal påvirke avgjørelser som blir tatt. Hvis man i tillegg for alvor inkluderer  klinisk skjønn og brukermedvirkning i evidensbegrepet, vil det å arbeide evidensbasert innebære betydelige endringer i dagens praksis. Ved å tillegge brukernes erfaringer mer vekt, flyttes fokuset vekk fra systemets behov, og økonomiske styringsprinsipper og standardisering vil måtte vike. Vi vil trenge profesjonelle som er modige og villige til tenke annerledes. Det må erkjennes at ingen alene har løsningen, og en felles forståelse for at ingen av de samarbeidende partene alene kan løse problemene som oppstår. Ikke minst vil vi trenge at arbeidsgivere legger til rette for at det skal være mulig å jobbe evidensbasert på denne måten.

REORIENTERING AV PSYKISKE HELSETJENESTER
TPHs og foreningens holdning er at psykiske helsetjenester må reorientere seg og komme bort fra det ensidige perspektivet om hva kvalitet og høye standarder for omsorg og behandling handler om. Vi må fokusere mindre på kortsiktig effektivitet, og i stedet utvikle fleksible systemer som rommer lite målbare erfaringer som tillit, glede og håp.

AVSLUTNING
Det er ikke brukerne, profesjonelle og familier alene som må involvere seg i egen bedring, hele den psykiske helsetjenesten må gjøre det. Foreningen og tidsskriftet taler for at det er på høy tid å virkeliggjøre samarbeid og fellesarenaer der alles opplevelser blir tillagt vekt. Det innebærer at brukerstemmer, pårørendestemmer, fagpersonstemmer, forskerstemmer, byråkratstemmer og politikerstemmer blir hørt. Tidsskriftet sier: ’’Det er behov for en nyinnskriving av etablerte kunnskaps- og praksistradisjoner hvor ikke viten ansees som de profesjonelles eiendom, hvor ikke fagperson har definisjonsmakt og hvor ikke «ovenfra og ned»-kunnskapssystemer og -beslutningsstrukturer dominerer’’. Målet bør være å utfordre det rådende kunnskapssynet, hvilket innebærer en lang og tidkrevende prosess.

Vi er forsiktig optimistiske med tanke på fremtiden. Vi ser en gradvis endring av fagfolks holdning til eget arbeid og definisjon av profesjonalitet - selv om det går sakte … Det krever sterke, modige og engasjerte brukere, pårørende, og fagpersoner til å stå imot systemets krav slik at brukerne blir møtt med respekt, likeverd, ydmykhet og medmenneskelighet. Takk til alle bidragsyterne i TPH som gjennom 10 år har gitt oss alle: brukere, pårørende, frivillige og hjelpere,  tro på at endring av praksis er mulig - selv om det tar tid!

Vi velger å avslutte med kloke ord fra Patricia Deegan, som selv har brukererfaring, og som mot mange «eksperters» tro kom seg, og tok doktorgraden i klinisk psykologi. Hun arbeider med bedringsprosesser i sitt virke, og sier at det er viktig å møte mennesker med psykiske lidelser med åpenhet for at alle er forskjellige og unike. Vi syntes Deegans ord favner selvet hjertet av   tidsskriftets budskap:

Jeg snakker om hjertet som kan knuse, hjertet som blir urolig, det harde hjertet, det hjerteløse, det kalde hjertet som verker, hjertet som står stille, hjertet som hopper av glede, og den som har mistet hjertet. Klokhet krever at vi lærer vitenskapen om kjernene i dette hjertet. Det menneskelige hjertet. Ikke pumpen som slår i alle kropper, men som lever i min kropp, og i din kropp.  
                     (Deegan 1996, vår oversettelse)


GRATULERER MED 10-ÅRS DAGEN! - MED ØNSKE OM AT DE 10 NESTE BLIR LIKE GODE!

HILSEN NORSK FORENING FOR PSYKISK HELSEARBEID!


Del:

Abonner på kommentarer

Bli medlem!




Medlemskap i Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid koster kr 590,- pr år.

Honnør/student betaler kr 440, -.

Abonnement på Tidsskrift for psykisk helsearbeid er inkludert i prisen. Du får da fire hefter i året - fulle av aktuelle tekster om psykisk helsearbeid.

Innspill til pakkeforløp for psykoselidelser

NFPH ved nestleder Sigrid Ramdal har tidligere hatt kritiske innlegg blant annet på Dagens medisin om de kommende pakkeforløp i behandl...

Kontakt oss

Navn

E-post *

Melding *

NFPH-Brosjyre

NFPH-Brosjyre
NFPH-Brosjyre

Facebook

OVERSETT

Drevet av Blogger.

ERFARINGSKOMPETANSE

Etiketter