5/16/2017

Innspill til pakkeforløp for psykoselidelser

NFPH ved nestleder Sigrid Ramdal har tidligere hatt kritiske innlegg blant annet på Dagens medisin om de kommende pakkeforløp i behandlingsapparatet for rus og psykiske problemer. Helsedirektoratets arbeidsgrupper er nå igang med å utarbeide forslag til flere ulike pakkeforløp, og har gått åpent ut med invitasjon til å levere innspill om utkastet til pakkeforløp for psykoselidelser. NFPH har levert innspill, som kan leses i sin helhet her.

Arbeidsgruppen skal nå gå gjennom alle innspill, og legge fram et forslag til pakkeforløp for psykoselidelser som skal sendes ut på høring høsten 2017.

Under følger noen utdrag fra NFPHs innspill:


"Vi støtter fortsatt ikke innføringen av pakkeforløp slik dette nå er lagt fram, men ønsker likevel å benytte muligheten til å gi tilbakemelding om innholdet i forslaget. Like mye som innspill til hva som skal stå i det endelige pakkeforløpet, kan kommentarene sees som innspill til hva som kunne vektlegges i holdningsarbeid, undervisning eller instruksjoner til helsetjenestene i andre former enn pakkeforløp."


"Å være for rask med å finne løsninger, kan gjøre at utviklingen går videre i samme spor, uten at man har hatt anledning til å tenke nytt om både problemer og løsninger. En fare ved dette er selvfølgelig at man setter i verk løsninger som viser seg ikke å ha ønsket effekt, og som kan komme til å opprettholde eksisterende makt-ubalanser."



"(...) svært positivt at brukermedvirkning løftes fram på den måten vi så på rådslaget, og (...) i selve utkastet til pakkeforløp. Spørsmålet er imidlertid hvordan man skal arbeide for at det faktisk blir økt grad av brukermedvirkning i praksis."
 


"(...) målet om å unngå uønsket variasjon. Hva konkret betyr dette? (...) Hvor går grensen mellom uønsket variasjon og ønsket variasjon? (...) Vet man nok om hva brukerne ønsker seg? På hvilken måte tror man at et mer standardisert terapitilbud vil gi bedre behandling?"


"Svært mange mennesker som opplever psykosetilstander, har vært utsatt for traumer eller alvorlige belastninger (...). Dette er nevnt i retningslinjene fra 2013 (...), men i utkastet til pakkeforløp kan jeg faktisk ikke finne dette nevnt. Dette er kunnskap som må integreres i tilnærmingen til mennesker som opplever psykose." 


"Valgfrihet og brukermedvirkning har blitt framhevet som vesentlige aspekter ved pakkeforløpet. Dette står i sterk kontrast til avsnittet om behandling ved mistanke om psykoseutvikling, der det heter at det skal gis terapi, «vanligvis kognitiv atferdsterapi i ett år, etter manualisert standard»." 


"Særlig ved langtidsbruk er det en økende oppmerksomhet og anerkjennelse av at dette ser ut til å gi dårligere utfall enn hos dem som ikke bruker antipsykotika i det hele tatt, eller kun over kort tid (...). Det er vanskelig å se at arbeidsgruppen kan komme utenom å ta stilling til dette. Å nevne at disse legemidlene er anbefalt, og å vise til veilederen fra 2013, kan ikke kalles en oppdatert kunnskapsbasert anbefaling."


"Utkastet inneholder også mange begreper og konsepter som kan virke instrumentelle og fremmedgjørende. Det gjelder blant annet tidsaksen for ulike utredningsskjemaer, og bruken av begreper som «forløpskoordinering» og «pasientlogistikk». Det er vanskelig å se at en slik tilnærming til mennesker kan være med på å fremme subjektet og dets unike behov."


"Økt fokus på somatisk helse hos personer med alvorlige psykiske problemer er positivt. Dette har
vært et neglisjert område. Ikke minst er det viktig at det vies større oppmerksomhet til bivirkninger av psykofarmaka."


På rådslaget om pakkeforløp som ble arrangert 25. april, ble det også av andre organisasjoner reist kritikk av det lanserte utkastet. Blant annet ga Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse uttrykk for bekymring for standardisering og diagnosefokus.

Helsedirektoratet ønsker fortsatt innspill om pakkeforløp innen psykisk helse og rus. Dette kan sendes inn på e-postadressen pakkeforlop.psykiskhelse.rus@helsedir.no


Del:

2/28/2017

Fra årets skuddårsseminar: Arbeid - inkludering eller utstøtelse?

Enda en gang har vi samlet engasjerte folk omkring temaet arbeid og psykisk helse på seminar ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Også i år var Norsk forening for psykisk helsearbeid medarrangør sammen med Norsk attføringsforum og høgskolen.

Årets seminar kunne skilte med hele fem innledere, som hver presenterte synspunkter, forskningsfunn og erfaringer relatert til det overordnede temaet. Samtlige innledere bød på seg selv, og flere trakk i større eller mindre grad sin egen bakgrunn inn for å illustrere sine poenger. Særlig gjorde Solveig Oses forskning og konklusjoner inntrykk, der hun gikk langt i å framheve viktigheten av sosiale tiltak, heller enn nødvendigvis utredning og behandling for psykiske problemer, i de tilfeller der det først og fremst er sosiale vansker som har hindret en person i å delta i arbeidslivet. Hun stilte bl.a. spørsmål ved hvor hensiktsmessig det er at man må kunne vise til en diagnose (somatisk eller psykiatrisk) for at man skal kunne få innvilget arbeidsavklaringspenger og få hjelp til å komme ut i, eller tilbake til, arbeidslivet.

I flere av foredragene og ikke minst i diskusjonene ble det framhevet at en helhetstenkning omkring levekår og livskvalitet er avgjørende, og det ble reist bekymringer omkring en økende medikalisering av sosiale problemer. Bruker vi ressursene på riktig sted? Er det utredning, avklaring og hjelp til jobbsøking som skal til, eller skal man i større grad bruke ressursene til å skape nye stillinger, med mindre krav til utdanning og større rom for fleksibilitet? Og må egentlig alle jobbe, eller kan ulønnet aktivitet være like meningsfullt? I de ulike verkstedene og i plenumssamtalen på slutten av dagen gikk diskusjonen livlig.

Dagen ble livet opp av flott musikalsk innslag ved band fra Kilden aktivitetshus på Notodden, og et høydepunkt var også utdelingen av prisen til fremme for ytringsfrihet innen psykisk helsevern. Denne gikk i år til VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Nordman, for deres arbeid med tvangsprotokoller ved  psykisk helse-institusjoner i Norge.

For alle som ikke fikk med seg seminaret denne gangen, vil det bli nye sjanser neste år (selv om det vel ikke da heller er skuddår...). Temaet er ennå ikke avklart, men forhåpentlig vil vi klare å vekke like stort engasjement som vi lot til å gjøre med årets seminar.


Bildet: To blide sosionomer! Anna-Sabina Soggiu, som innledet om erfaringer med boligsosialt arbeid i bydel Grünerløkka, og Vibeke Pettersen, styremedlem i NFPH, som ledet workshop om verdighet og uverdighet utenfor arbeidslivet.
Del:

8/28/2016

Demonstrasjon mot pakkeforløp

Den siste uken gikk Amaliedagene av stabelen i Oslo; en konferanse arrangert av flere brukerorganisasjoner med WSO (Landsforeningen We Shall Overcome) i spissen. Som del av arrangementet ble det torsdag 25. august holdt en demonstrasjon mot pakkeforløp i psykisk helsevern, på Eidsvolds plass foran Stortinget.

NFPH har som kjent engasjert seg i debatten om pakkeforløp, og jeg (Sigrid Ramdal) var invitert til å holde en appell under demonstrasjonen. Appellen gjengis her i skriftlig versjon, i tillegg til en videosnutt av siste del.






Appell mot pakkeforløp i psykisk helsevern

Psykiatrihistorien er, som de fleste vet, ingen vakker historie. Selv om det også har vært gode intensjoner om å hjelpe, er det en historie preget av overgrep og undertrykkelse, og framfor alt en gjennomgående maktskjevhet, der de som har mottatt hjelp har hatt lite eller ingenting de skulle ha sagt om den hjelpen de har fått. 

Hvordan har dette vært mulig? Det er selvfølgelig komplekst, men en viktig faktor jeg vil trekke fram her er den medisinske modellen.

Den medisinske modellen går ut på at en fagperson foretar en utredning, stiller diagnose, og bestemmer ut fra dette hvilken behandling som skal iverksettes. Dette er en modell som legger all definisjonsmakt hos fagpersonen. Innenfor somatikken har dette fungert til dels svært godt, men når det gjelder psykiske problemer stiller det seg annerledes.

Vi har ikke vitenskapelig hold for å si at psykiske problemer er sykdom. De psykiatriske diagnosene er som kjent konstruksjoner, med dårlig vitenskapelig grunnlag. Det psykiatriske diagnosesystemet er blitt til under sterk påvirkning fra profesjonsinteresser og, ikke minst, fra legemiddelindustrien. Men ikke bare er den medisinske modellen uvitenskapelig når den anvendes på psykiske problemer. Det er også et tankesett som kan frata mennesker deres autonomi, selvtillit og mestringstro; mye på grunn av den nevnte maktskjevheten og definisjonsmakten som ligger hos fagpersonen. Det er også en modell som bidrar til fremmedgjøring av psykiske problemer, der de sees som sykdom, løsrevet fra den livssammenheng som vanskene eksisterer i.

Gjennom historien har vi sett mange eksempler på motkrefter og forsøk på å forbedre den psykiske helsehjelpen, og å utjevne maktskjevheten. I 1999 fikk vi en opptrappingsplan innen psykisk helse, som skulle stake ut en ny kurs. Det ble lagt fram et helhetlig menneskesyn, hvor den medisinske modellen ikke var enerådende, men hvor man vektla at mennesker er sammensatte og har behov på flere områder. Bolig, økonomi, kulturelle og åndelige behov er alle vesentlige sider ved det å være menneske, og når man trenger hjelp med livet sitt er det ofte bruk for et tverrfaglig samarbeid.

Ikke minst slo opptrappingsplanen et slag for brukermedvirkning. Man skulle anerkjenne brukerens erfaringer og kunnskap, og det het at «Brukernes behov må derfor være utgangspunkt for all behandling og kjernen i all pleie (…)».

Siden den gang har det skjedd en del gode ting. De kommunale tilbudene er i ferd med å bygges ut, vi har fått større fokus på tverrfaglighet gjennom videreutdanningen i psykisk helsearbeid, og ikke minst har vi sterke brukerorganisasjoner som har gjort sine stemmer gjeldende i offentligheten.

Likevel er vi mange som mener at utviklingen går altfor sakte!

Mange opplever at fagfolk ikke lytter til erfaringene deres og ikke lar disse få konsekvenser for behandlingen. Mange føler seg som kasteballer i hjelpeapparatet, der de går fra den ene behandleren til den andre, der de ikke får innflytelse over hva slags eller hvor langvarig behandling de skal få. Mange kommer tilbake i behandlingssystemet på nytt og på nytt, fordi de ikke opplever å ha fått ordentlig hjelp, fordi de aldri er blitt tatt på alvor som den de er, og aldri har fått tid til å bli trygg og finne veien videre sammen med en lyttende fagperson.

I spesialisthelsetjenesten brukes det mer og mer tid på utredning og spørreskjemaer, og mindre og mindre tid på å faktisk hjelpe. I tillegg er tjenestene preget av styringsformen New Public Management der det, ifølge kritikken som er kommet de senere årene, blir drevet behandling på samlebånd, og hvor det blir viktigere å telle antall konsultasjoner enn å gi hjelp som virker. 

Og så, høsten 2015, lanserer Høyre et forslag om pakkeforløp innen psykisk helsevern. Som om dét skulle løse de problemene jeg har snakket om til nå. Til tross for store protester fra brukermiljøer og fagmiljøer, er det nå bestemt at pakkeforløpene skal innføres.

Pakkeforløp bygger på den medisinske modellen, der man svarer på spørreskjemaer, får en diagnose og deretter en behandlingspakke basert på diagnosen. I tråd med den medisinske modellen er det altså diagnosen som bestemmer, ikke ens personlige preferanser eller ens egen definisjon av problemene. Det er et forhåndsdefinert antall timer per diagnose, og hvis det er slik at man oppfyller kriteriene for flere diagnoser, kan man få flere ulike behandlingspakker. Hvis det blir som i Danmark, hvor de allerede har innført pakkeforløp, vil utredningen og de ulike pakkene kunne gis av ulike behandlere, med til dels lang ventetid imellom.

Så mye for opptrappingsplanens vakre ord om et helhetlig menneskesyn!

Dette vil de altså innføre, til tross for at folk har sammensatte problemer, der symptomene kan variere, og der det kan ta tid å finne ut av hva som blir de beste løsningene. Til tross for manglende forskningsmessig hold for at diagnoser kan forutsi hva slags hjelp som vil virke, og hvor lang tid det vil ta. Til tross for at psykiske problemer ikke fungerer på denne måten, fordi problemene kan arte seg på ulike måter uansett om man får den samme diagnosen. Hvis Per og Lise begge har fått diagnosen depresjon, kan Per ha behov for bearbeiding av barndomstraumer for å komme over sin depresjon, mens Lise har behov for hjelp til å få en fast bolig for å bli glad igjen. Diagnose i seg selv kan ikke forutsi hva som vil hjelpe.

Men de vil altså innføre pakkeforløp, til tross for at forskningen viser oss at relasjonen er den viktigste faktoren i samtaleterapi, og at de terapeutene som viser fleksibilitet og tilpasser seg til den personen de sitter overfor, oppnår de beste resultatene hos sine klienter.

Til tross for at brukerbevegelsen i årevis har bedt om at når man søker hjelp må man bli tatt på alvor som den unike personen man er, og bli hørt på sine unike behov, ut fra sin livshistorie, sårbarheter og ressurser. Til tross for at historien viser oss at det ikke fungerer å la den ene part sitte med definisjonsmakten over den andre.

Til tross for alt dette skal man altså innføre pakkeforløp, hvor mennesker skal deles opp i ulike diagnoser og pakker, og ikke sees som de helhetlige personene vi er.

Men det er ikke dette vi vil ha!

Vi vil ha hjelp som bygger på den enkeltes behov, preferanser og erfaringer, i et samarbeid der fagpersoner kan bidra med sin kunnskap, men alltid med ydmykhet og en lyttende holdning, hvor man ikke påtvinger den andre sine definisjoner eller virkemidler. Vi vil ha hjelp som får lov å ta tid, hvor man får mulighet til å utvikle trygge relasjoner og hvor man ikke trenger å ha alle svarene med én gang.

Vi må ikke godta en modell som neglisjerer erfaringskunnskapen og brukerperspektivet nok en gang. Vi må ikke godta et system som vil behandle mennesker på samlebånd. Vi må ikke godta at ett, snevert perspektiv - altså den medisinske modellen - skal være førende for hjelpen som gis. Og vi må ikke godta en modell som bygger opp under behandlingsapparatets ekspertrolle og setter brukernes autonomi ytterligere tilbake.

Den ønskede utviklingen på psykisk helse-feltet går ikke fort nok, og vi har simpelthen ikke tid til nok en forsinkelse i arbeidet for bedre psykisk helsehjelp.

Vi er ikke diagnoser, vi er ikke pakker, vi er mennesker. Også når vi sliter med livene våre må vi først og fremst bli møtt som mennesker.



Del:

12/15/2015

Mer pakkeforløpsdebatt

Den 7. desember ga forskerne Eva Biringer og Miriam Hartveit ved Helse Fonna et tilsvar til NFPHs innlegg om pakkeforløp i Dagens medisin: Ja til ei betre teneste. Selv om NFPH støtter forskerne i å gå inn for forbedringer i psykisk helsevern, ser vi ikke at pakkeforløp bør være veien å gå. Dette skriver styremedlem Sigrid Ramdal om i et nytt innlegg som ble publisert idag: Mer standardisering gir ikke mer brukermedvirkning.

Og som om ikke dét skulle være nok, ble det også idag publisert et innlegg om temaet på NRK ytring. Her er det universitetslektor og erfaringsformidler ved universitetet i Agder, Gunnhild Ruud Lindvig, som skriver om sin bekymring for innføring av pakkeforløp, ut fra et brukerperspektiv: Pakkeforløp i psykisk helse God pakkelesning!
Del:

11/09/2015

Kunnskapsløst om pakkeforløp

Helseminister Bent Høie har lagt fram forslag om å innføre såkalte pakkeforløp i psykisk helsevern, etter modell fra tilsvarende forløp innen kreftbehandling. Mange fagpersoner og brukere har uttalt seg svært kritisk om forslaget. Nå har NFPH gitt sin vurdering, i et innlegg i Dagens medisin.
Innlegget kan leses her:

http://www.dagensmedisin.no/artikler/2015/11/09/kunnskapslost-om-pakkeforlop/
Del:

5/25/2015

Om forståelse av psykiske problemer


Vi i styret forsøker å holde oss oppdatert på hva som skrives og uttales om psykisk helse-feltet i media. I vinter/vår foregikk det en debatt om såkalte antipsykotiske medisiner i Klassekampen. Vi hadde lyst til å melde oss på debatten, og sendte inn et innlegg. Dessverre ble det ikke antatt, men vi bringer det isteden her i bloggen, til glede for våre følgere.
 

PÅ TIDE Å FORLATE SYKDOMSMODELLEN

Den siste tiden har det i Klassekampen pågått en interessant debatt om legemidler betegnet som antipsykotika. 25. mars gir Erik Johnsen og Rune A. Kroken et tilsvar til Peter Gøtschze som vi mener fortjener en kommentar.

De beskriver alvorlige psykiske problemer, nærmere bestemt psykose og diagnosen schizofreni, ut fra en snever biologisk sykdomsmodell. Vi har nok kunnskap i dag til å vite at en slik forståelse ikke er dekkende for noen form for psykiske problemer. «Schizofreni» er ikke en spesifikk sykdom, men en sekkebetegnelse på psykiske tilstander som innebærer å miste grepet om virkeligheten i perioder. Svært mange som utvikler slike tilstander, har en bakgrunn med traumer eller belastninger. Fattigdom og tilhørighet til lavere samfunnsklasser er også faktorer som øker risikoen. Det er forskningsmessig hold for å se alvorlige psykiske tilstander i sammenheng med livshistorie, og altså ikke som hovedsakelig biologisk fundert sykdom.

Innlegget nevner ikke at mange som får diagnosen schizofreni, faktisk kommer seg helt og blir symptomfrie, eller at mange kan oppnå god livskvalitet selv om de av og til vil ha behov for hjelp. Veiene til det vi kan kalle «recovery» eller et godt og meningsfullt liv, kan være like mangfoldige som menneskene og tilstandene det dreier seg om. Forskning viser at mange har nytte av ulike former for samtaleterapi, kunst- og uttrykksterapi og familiearbeid. Likeledes er økonomi, arbeid og sosialt liv viktige elementer i recovery-prosesser.

Johnsen og Krokens beskrivelse bidrar til å sementere gamle myter om alvorlige psykiske tilstander som uforståelige og uhelbredelige sykdommer. Tiden er overmoden for å forlate en slik ensidig forståelse, og for å innse at psykiske problemer – også alvorlige tilstander – må sees i sin kontekst. Når mennesker utvikler slike problemer, bør de møtes med en ydmyk holdning, med forsøk på å forstå symptomenes mening, og med et helhetssyn på mennesket, hvor mange faktorer har spilt inn på problemene og mange faktorer kan bidra til bedring.

Sigrid Ramdal,
Norsk forening for psykisk helsearbeid

Del:

Abonner på kommentarer

Bli medlem!




Medlemskap i Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid koster kr 590,- pr år.

Honnør/student betaler kr 440, -.

Abonnement på Tidsskrift for psykisk helsearbeid er inkludert i prisen. Du får da fire hefter i året - fulle av aktuelle tekster om psykisk helsearbeid.

Kontakt oss

Navn

E-post *

Melding *

Innspill til pakkeforløp for psykoselidelser

NFPH ved nestleder Sigrid Ramdal har tidligere hatt kritiske innlegg blant annet på Dagens medisin om de kommende pakkeforløp i behandl...

NFPH-Brosjyre

NFPH-Brosjyre
NFPH-Brosjyre

Facebook

OVERSETT

Drevet av Blogger.

ERFARINGSKOMPETANSE

Etiketter