6/08/2013
Ja til færre skjemaer og mer medmenneskelighet i helsevesenet!
I mars i år gikk ti leger, ansatt forskjellige steder i helsevesenet, sammen om å skrive en kronikk i Legetidsskriftet. Her kritiserer de den økende byråkratiseringen og detaljstyringen ovenfra som har preget helsevesenet omtrent de siste ti årene. Overordnet kan denne måten å styre offentlige tjenester beskrives som "New Public Management"; et begrep som ble til i England under Margaret Thatchers styringsperiode og hennes reformer. De ti legene argumenterte for at dette er en lite egnet styringsideologi for det norske helsevesen, og de fikk snart mange støttespillere. Det ble dannet en aksjonsgruppe, det ble skrevet avisinnlegg og aksjonen fikk betydelig oppmerksomhet i media. Mer om dette kan du lese på Helsetjenesteaksjonens hjemmeside, hvor du også blant annet kan se tv-reportasjer og intervjuer om aksjonen.
I NFPH-styret er vi nå to som jobber i spesialisthelsetjenesten, en i kommunen, en i NAV og en som personlig ombud. Alle har vi en opplevelse av at kravene til hvordan man jobber er blitt strengere, noe som i og for seg kunne vært positivt. Imidlertid innebærer disse kravene i stor grad en standardisering, hvor alt man gjør, all samhandling med de menneskene man skal hjelpe og med dem man skal samarbeide med, presses inn i en bestemt form - det blir mindre rom for å være oppfinnsom og fleksibel i møte med det enkelte menneske. Dette kan også oppleves som en viss mistillit fra systemet overfor oss "på gølvet", hvor vi får mindre spillerom, ikke blir spurt om prosedyrene og reglene passer for vår arbeidshverdag, og ikke alltid får vite grunnene til at vi skal gjøre sånn eller slik.
Oppgavene vi utfører, takseres etter et bestemt system, og det kan bli vanskelig å finne tid til å utføre oppgaver som ikke har en slik forhåndsgitt takst, f.eks. telefonsamtaler eller annet. Det skal også legges inn prosedyrekoder for mange av oppgavene; en registrering av hva vi har gjort. Imidlertid er det ikke alltid virkeligheten stemmer helt overens med disse kodene, men kodes må det likevel. Følelsen av å utføre meningsløst arbeid blir da påtagelig - særlig når dette tar av arbeidstiden vår.
De strenge kravene til dokumentasjon, i form av journalføring av ALT, prosedyrekoder og annen registrering, er kanskje det vi merker best av de siste års utvikling. Man kan si at det er bra at det blir strengere kontroll med hva som skjer i helsevesenet og i andre offentlige instanser, men når dette er noe som tar svært mye tid og ressurser, bør det gjøres en kostnad/nytte-vurdering. Ikke minst bør det spørres hvem dokumenteringen gjøres for - er det for de menneskene man jobber med å hjelpe, eller er det for dem som jobber i systemet, for at de skal ha ryggen fri? Eller er det for systemet selv, for å kunne vise samfunnet at systemet har kontroll?
I et "nfph-perspektiv" kan vi si at denne utviklingen er uheldig blant annet fordi økt standardisering kan være til hinder for det mangfoldet av forståelser vi ønsker oss innen psykisk helse. Det medisinske språket passer godt som "standardiseringsspråk", og igjen ser vi at diagnostiske kategorier og krav til bestemte "utredningsverktøy" blir stående som en nærmest udiskutabel gullstandard, mens andre forståelser av psykisk helse og av hva som kan være til hjelp, enten blir glemt, nedvurdert eller stående på siden av de rådende forståelsene som en slags kuriositeter - uten å tillegges vekt.
Økt standardisering av tjenestene kan også være til hinder for å se enkeltmennesket i sin unike kontekst. Det tar tid å gjøre seg kjent med ikke bare personen som ber om hjelp, men også omstendighetene han eller hun lever i - og disse passer ikke alltid inn i en ferdig kategori. I de mange møtene med ulike personer og deres kontekster er ikke alltid de forhåndsdefinerte tiltakene og rutinene til hjelp - vi må kunne tenke nytt, vi må kunne tenke fritt, og vi må lytte til dem vi skal hjelpe og ta utgangspunkt i det de forteller oss.
NFPH stiller seg med dette bak Helsetjenesteaksjonen.
Abonner på kommentarer
