11/03/2016

Høringssvar om innstramming i arbeidsavklaringspenger

Arbeids- og sosialdepartementet har lansert et forslag om flere lovendringer når det gjelder den økonomiske ytelsen arbeidsavklaringspenger (AAP). I hovedsak representerer forslagene en innstramming i forhold til dagens lovgivning og praksis, hvor man ønsker å heve terskelen for å få motta AAP, og lettere kunne stoppe ytelsen.
Forslaget har i høst vært ute på høring, og NFPH har levert høringssvar. Her kritiserer vi blant annet det vi ser som en noe moralistisk holdning til personer som på grunn av rus- eller psykisk helseproblemer ikke klarer å følge opp aktivitetsplikt og lignende. Vi frykter at lovendringene vil bidra til ytterligere utstøtelse og stigmatisering av mennesker som allerede strever med tilværelsen.

Høringssvaret vårt, og svar fra andre organisasjoner og instanser, kan leses her.
Del:

8/28/2016

Demonstrasjon mot pakkeforløp

Den siste uken gikk Amaliedagene av stabelen i Oslo; en konferanse arrangert av flere brukerorganisasjoner med WSO (Landsforeningen We Shall Overcome) i spissen. Som del av arrangementet ble det torsdag 25. august holdt en demonstrasjon mot pakkeforløp i psykisk helsevern, på Eidsvolds plass foran Stortinget.

NFPH har som kjent engasjert seg i debatten om pakkeforløp, og jeg (Sigrid Ramdal) var invitert til å holde en appell under demonstrasjonen. Appellen gjengis her i skriftlig versjon, i tillegg til en videosnutt av siste del.


video




Appell mot pakkeforløp i psykisk helsevern

Psykiatrihistorien er, som de fleste vet, ingen vakker historie. Selv om det også har vært gode intensjoner om å hjelpe, er det en historie preget av overgrep og undertrykkelse, og framfor alt en gjennomgående maktskjevhet, der de som har mottatt hjelp har hatt lite eller ingenting de skulle ha sagt om den hjelpen de har fått. 

Hvordan har dette vært mulig? Det er selvfølgelig komplekst, men en viktig faktor jeg vil trekke fram her er den medisinske modellen.

Den medisinske modellen går ut på at en fagperson foretar en utredning, stiller diagnose, og bestemmer ut fra dette hvilken behandling som skal iverksettes. Dette er en modell som legger all definisjonsmakt hos fagpersonen. Innenfor somatikken har dette fungert til dels svært godt, men når det gjelder psykiske problemer stiller det seg annerledes.

Vi har ikke vitenskapelig hold for å si at psykiske problemer er sykdom. De psykiatriske diagnosene er som kjent konstruksjoner, med dårlig vitenskapelig grunnlag. Det psykiatriske diagnosesystemet er blitt til under sterk påvirkning fra profesjonsinteresser og, ikke minst, fra legemiddelindustrien. Men ikke bare er den medisinske modellen uvitenskapelig når den anvendes på psykiske problemer. Det er også et tankesett som kan frata mennesker deres autonomi, selvtillit og mestringstro; mye på grunn av den nevnte maktskjevheten og definisjonsmakten som ligger hos fagpersonen. Det er også en modell som bidrar til fremmedgjøring av psykiske problemer, der de sees som sykdom, løsrevet fra den livssammenheng som vanskene eksisterer i.

Gjennom historien har vi sett mange eksempler på motkrefter og forsøk på å forbedre den psykiske helsehjelpen, og å utjevne maktskjevheten. I 1999 fikk vi en opptrappingsplan innen psykisk helse, som skulle stake ut en ny kurs. Det ble lagt fram et helhetlig menneskesyn, hvor den medisinske modellen ikke var enerådende, men hvor man vektla at mennesker er sammensatte og har behov på flere områder. Bolig, økonomi, kulturelle og åndelige behov er alle vesentlige sider ved det å være menneske, og når man trenger hjelp med livet sitt er det ofte bruk for et tverrfaglig samarbeid.

Ikke minst slo opptrappingsplanen et slag for brukermedvirkning. Man skulle anerkjenne brukerens erfaringer og kunnskap, og det het at «Brukernes behov må derfor være utgangspunkt for all behandling og kjernen i all pleie (…)».

Siden den gang har det skjedd en del gode ting. De kommunale tilbudene er i ferd med å bygges ut, vi har fått større fokus på tverrfaglighet gjennom videreutdanningen i psykisk helsearbeid, og ikke minst har vi sterke brukerorganisasjoner som har gjort sine stemmer gjeldende i offentligheten.

Likevel er vi mange som mener at utviklingen går altfor sakte!

Mange opplever at fagfolk ikke lytter til erfaringene deres og ikke lar disse få konsekvenser for behandlingen. Mange føler seg som kasteballer i hjelpeapparatet, der de går fra den ene behandleren til den andre, der de ikke får innflytelse over hva slags eller hvor langvarig behandling de skal få. Mange kommer tilbake i behandlingssystemet på nytt og på nytt, fordi de ikke opplever å ha fått ordentlig hjelp, fordi de aldri er blitt tatt på alvor som den de er, og aldri har fått tid til å bli trygg og finne veien videre sammen med en lyttende fagperson.

I spesialisthelsetjenesten brukes det mer og mer tid på utredning og spørreskjemaer, og mindre og mindre tid på å faktisk hjelpe. I tillegg er tjenestene preget av styringsformen New Public Management der det, ifølge kritikken som er kommet de senere årene, blir drevet behandling på samlebånd, og hvor det blir viktigere å telle antall konsultasjoner enn å gi hjelp som virker. 

Og så, høsten 2015, lanserer Høyre et forslag om pakkeforløp innen psykisk helsevern. Som om dét skulle løse de problemene jeg har snakket om til nå. Til tross for store protester fra brukermiljøer og fagmiljøer, er det nå bestemt at pakkeforløpene skal innføres.

Pakkeforløp bygger på den medisinske modellen, der man svarer på spørreskjemaer, får en diagnose og deretter en behandlingspakke basert på diagnosen. I tråd med den medisinske modellen er det altså diagnosen som bestemmer, ikke ens personlige preferanser eller ens egen definisjon av problemene. Det er et forhåndsdefinert antall timer per diagnose, og hvis det er slik at man oppfyller kriteriene for flere diagnoser, kan man få flere ulike behandlingspakker. Hvis det blir som i Danmark, hvor de allerede har innført pakkeforløp, vil utredningen og de ulike pakkene kunne gis av ulike behandlere, med til dels lang ventetid imellom.

Så mye for opptrappingsplanens vakre ord om et helhetlig menneskesyn!

Dette vil de altså innføre, til tross for at folk har sammensatte problemer, der symptomene kan variere, og der det kan ta tid å finne ut av hva som blir de beste løsningene. Til tross for manglende forskningsmessig hold for at diagnoser kan forutsi hva slags hjelp som vil virke, og hvor lang tid det vil ta. Til tross for at psykiske problemer ikke fungerer på denne måten, fordi problemene kan arte seg på ulike måter uansett om man får den samme diagnosen. Hvis Per og Lise begge har fått diagnosen depresjon, kan Per ha behov for bearbeiding av barndomstraumer for å komme over sin depresjon, mens Lise har behov for hjelp til å få en fast bolig for å bli glad igjen. Diagnose i seg selv kan ikke forutsi hva som vil hjelpe.

Men de vil altså innføre pakkeforløp, til tross for at forskningen viser oss at relasjonen er den viktigste faktoren i samtaleterapi, og at de terapeutene som viser fleksibilitet og tilpasser seg til den personen de sitter overfor, oppnår de beste resultatene hos sine klienter.

Til tross for at brukerbevegelsen i årevis har bedt om at når man søker hjelp må man bli tatt på alvor som den unike personen man er, og bli hørt på sine unike behov, ut fra sin livshistorie, sårbarheter og ressurser. Til tross for at historien viser oss at det ikke fungerer å la den ene part sitte med definisjonsmakten over den andre.

Til tross for alt dette skal man altså innføre pakkeforløp, hvor mennesker skal deles opp i ulike diagnoser og pakker, og ikke sees som de helhetlige personene vi er.

Men det er ikke dette vi vil ha!

Vi vil ha hjelp som bygger på den enkeltes behov, preferanser og erfaringer, i et samarbeid der fagpersoner kan bidra med sin kunnskap, men alltid med ydmykhet og en lyttende holdning, hvor man ikke påtvinger den andre sine definisjoner eller virkemidler. Vi vil ha hjelp som får lov å ta tid, hvor man får mulighet til å utvikle trygge relasjoner og hvor man ikke trenger å ha alle svarene med én gang.

Vi må ikke godta en modell som neglisjerer erfaringskunnskapen og brukerperspektivet nok en gang. Vi må ikke godta et system som vil behandle mennesker på samlebånd. Vi må ikke godta at ett, snevert perspektiv - altså den medisinske modellen - skal være førende for hjelpen som gis. Og vi må ikke godta en modell som bygger opp under behandlingsapparatets ekspertrolle og setter brukernes autonomi ytterligere tilbake.

Den ønskede utviklingen på psykisk helse-feltet går ikke fort nok, og vi har simpelthen ikke tid til nok en forsinkelse i arbeidet for bedre psykisk helsehjelp.

Vi er ikke diagnoser, vi er ikke pakker, vi er mennesker. Også når vi sliter med livene våre må vi først og fremst bli møtt som mennesker.



Del:

12/15/2015

Mer pakkeforløpsdebatt

Den 7. desember ga forskerne Eva Biringer og Miriam Hartveit ved Helse Fonna et tilsvar til NFPHs innlegg om pakkeforløp i Dagens medisin: Ja til ei betre teneste. Selv om NFPH støtter forskerne i å gå inn for forbedringer i psykisk helsevern, ser vi ikke at pakkeforløp bør være veien å gå. Dette skriver styremedlem Sigrid Ramdal om i et nytt innlegg som ble publisert idag: Mer standardisering gir ikke mer brukermedvirkning.

Og som om ikke dét skulle være nok, ble det også idag publisert et innlegg om temaet på NRK ytring. Her er det universitetslektor og erfaringsformidler ved universitetet i Agder, Gunnhild Ruud Lindvig, som skriver om sin bekymring for innføring av pakkeforløp, ut fra et brukerperspektiv: Pakkeforløp i psykisk helse God pakkelesning!
Del:

11/09/2015

Kunnskapsløst om pakkeforløp

Helseminister Bent Høie har lagt fram forslag om å innføre såkalte pakkeforløp i psykisk helsevern, etter modell fra tilsvarende forløp innen kreftbehandling. Mange fagpersoner og brukere har uttalt seg svært kritisk om forslaget. Nå har NFPH gitt sin vurdering, i et innlegg i Dagens medisin.
Innlegget kan leses her:

http://www.dagensmedisin.no/artikler/2015/11/09/kunnskapslost-om-pakkeforlop/
Del:

5/25/2015

Om forståelse av psykiske problemer


Vi i styret forsøker å holde oss oppdatert på hva som skrives og uttales om psykisk helse-feltet i media. I vinter/vår foregikk det en debatt om såkalte antipsykotiske medisiner i Klassekampen. Vi hadde lyst til å melde oss på debatten, og sendte inn et innlegg. Dessverre ble det ikke antatt, men vi bringer det isteden her i bloggen, til glede for våre følgere.
 

PÅ TIDE Å FORLATE SYKDOMSMODELLEN

Den siste tiden har det i Klassekampen pågått en interessant debatt om legemidler betegnet som antipsykotika. 25. mars gir Erik Johnsen og Rune A. Kroken et tilsvar til Peter Gøtschze som vi mener fortjener en kommentar.

De beskriver alvorlige psykiske problemer, nærmere bestemt psykose og diagnosen schizofreni, ut fra en snever biologisk sykdomsmodell. Vi har nok kunnskap i dag til å vite at en slik forståelse ikke er dekkende for noen form for psykiske problemer. «Schizofreni» er ikke en spesifikk sykdom, men en sekkebetegnelse på psykiske tilstander som innebærer å miste grepet om virkeligheten i perioder. Svært mange som utvikler slike tilstander, har en bakgrunn med traumer eller belastninger. Fattigdom og tilhørighet til lavere samfunnsklasser er også faktorer som øker risikoen. Det er forskningsmessig hold for å se alvorlige psykiske tilstander i sammenheng med livshistorie, og altså ikke som hovedsakelig biologisk fundert sykdom.

Innlegget nevner ikke at mange som får diagnosen schizofreni, faktisk kommer seg helt og blir symptomfrie, eller at mange kan oppnå god livskvalitet selv om de av og til vil ha behov for hjelp. Veiene til det vi kan kalle «recovery» eller et godt og meningsfullt liv, kan være like mangfoldige som menneskene og tilstandene det dreier seg om. Forskning viser at mange har nytte av ulike former for samtaleterapi, kunst- og uttrykksterapi og familiearbeid. Likeledes er økonomi, arbeid og sosialt liv viktige elementer i recovery-prosesser.

Johnsen og Krokens beskrivelse bidrar til å sementere gamle myter om alvorlige psykiske tilstander som uforståelige og uhelbredelige sykdommer. Tiden er overmoden for å forlate en slik ensidig forståelse, og for å innse at psykiske problemer – også alvorlige tilstander – må sees i sin kontekst. Når mennesker utvikler slike problemer, bør de møtes med en ydmyk holdning, med forsøk på å forstå symptomenes mening, og med et helhetssyn på mennesket, hvor mange faktorer har spilt inn på problemene og mange faktorer kan bidra til bedring.

Sigrid Ramdal,
Norsk forening for psykisk helsearbeid

Del:

4/23/2015

«Lytt til meg!» - Å gjøre arbeid med mennesker mer menneskelig










Den tredje internasjonale konferansen om dialogiske praksiser
Vi inviterer til den tredje internasjonale konferansen om dialogiske praksiser i Kristiansand, 23. til 25. september, 2015.

På konferansens nettside finner dere mer informasjon om programmet og påmelding: Klikk her

Vi ønsker at konferansen skal være en arena der mennesker som er involverte i profesjonelle dialoger kan dele erfaringer og visjoner omkring hva hjelpsomme dialoger er og kan være.
Konferanseprogrammet veksler mellom plenumsforelesninger, kortere workshops og arbeidsgrupper.

Konferansen har fire hovedforedragsholdere:

Colwyn Trevarthen: Menneskelig liv er musikk som vi deler
Trevarthen er anerkjent for sine studier av samspillet mellom babyer og mødre/fedre. Han oppdaget at «babyer har vidunderlige rytmiske bevegelser, de danser med sine mødre, lydene de lager er melodier». Det er babyene som inviterer de voksne til denne leken gjennom øyekontakt, smil, lyder og håndbevegelser, sier Trevarthen. «Menneskelig liv er musikk, ikke rasjonell psykologi.»

Sheila McNamee: Profesjonelle som mennesker - Transformerende dialogiske møter
McNamee er anerkjent for sin sentrale rolle i utviklingen av sosialkonstruksjonismen. Gjennom dialoger skaper vi sammen en fremtid vi kan leve i, sier hun. Denne transformering gjennom dialoger krever vår oppmerksomhet mot annerledeshet. «Dialog er å invitere det uventede» sier hun.

Gert Biesta: Å gjøre svakhet tøffere - Om utdanning, dialog og om hvor vanskelig det er å være i verden på en voksen måte
Biesta er anerkjent for sine nytenkende perspektiver på skole og utdanning. Hva det vil si å være et menneske er ikke noe vi som profesjonelle må vite på forhånd, det er et spørsmål vi alltid tar med oss inn i arbeidet med dem vi skal utdanne (eller hjelpe). Biesta snakker om hva utdanning egentlig vil si,  og om hva utdanning er hvis utdanning handler om å forsøke å hjelpe barn og ungdom til å være i verden på en voksen måte.   

Tim Ingold: Menneskeliggjøring i praksis – Å se, å lytte og kultiveringen av oppmerksomhet
Ingold er en anerkjent antropolog som bringer sosiale og biologiske perspektiver sammen. Han vil i sitt innlegg ta utgangspunkt i at menneskelighet ikke er noe som noe allerede gitt, men noe vi hele tiden former sammen gjennom en vandrende prosess. Vi mennesker blir til gjennom å sanse, se, lytte og være oppmerksomme på det, og de, som er rundt oss. Denne tilblivelsen skjer i spennet mellom sansning og forestilling i en fremtidsrettet bevegelse, sier Ingold.

Konferansen foregår på engelsk. Vi tror at også de som ikke er trygge på sine egne engelskferdigheter, vil kunne ha stort utbytte av å delta. Foreleserne er alle vante til å forelese for publikum som ikke har engelsk som morsmål, og vertskapet på konferansen vil være tilgjengelige for å drøfte temaer eller oppklare begreper underveis på konferansen. Konferansen vil også romme mange elementer som handler mer om helhetlig opplevelse enn om språklig forståelse.

Hjertelig velkommen til spennende og viktige dager i Kristiansand!

Tore Dag Bøe
På vegne av arrangementskomitéen

English

Del:

Abonner på kommentarer

Kontakt oss

Navn

E-post *

Melding *

NFPH-Brosjyre

NFPH-Brosjyre
NFPH-Brosjyre

Facebook

OVERSETT

Drevet av Blogger.

Etiketter