6/07/2012

Når konteksten forsvinner


Vi har fått tilsendt en tekst av Gunn Pound, som er leder i Mental Helse Stovner. Hun forteller en ganske rystende historie om utstøting fra arbeidslivet. Historien illustrerer flere av punktene i NFPHs fagolitiske plattform, hvor vi blant annet understreker at det er personen i sin kontekst, som opplever psykiske problemer, og at både personen og problemene er uløselig knyttet til denne konteksten. Det er derfor ikke tilstrekkelig å anlegge et sykdomsperspektiv, hvor problemet lokaliseres inne i personen; fordi man da mister ut av syne de omstendigheter som kan være utløsende, forsterkende og opprettholdende for problemet. Gunn Pounds historie viser hvordan det kan gå når det sykdomsperspektivet blir dominerende, og diagnosen blir en forklaring som menneskene rundt kan lene seg på og dermed unndra seg det ansvar vi har for hverandres trivsel og utvikling.



Vi tar gjerne imot andre tekster relatert til psykisk helse og psykisk helsearbeid. Vi kan ikke garantere at alt blir lagt ut i bloggen, men så sant temaet er relevant, er det gode sjanser for det. Tekster kan sendes til nfphforening(krøllalfa)yahoo.no



Mellommenneskelig nærhet - viktigere enn diagnosen

Vi har en overdreven tro til at når spesialister utreder og setter diagnoser, så kommer rettighetene og behandling nærmest av seg selv. Vi ønsker ikke å ta innover oss at vi er underlagt et system som sorterer hvem som kan komme tilbake til arbeid og hvem som får trygd. Når det samme systemet kun ser diagnosen som viktig, mens det menneskelige blir satt til side, er det et overtramp mot menneskeverdet. Jeg falt ut av arbeidslivet da diagnosen ble forklaringen på alt som ikke fungerte.


2008 – Faller ut av arbeidslivet – Hva gjør BHT (Bedriftshelsetjenesten)?

Jeg ble sykemeldt p.g.a. en depresjon som ble utløst av stress, vantrivsel og dårlig kommunikasjon i Arkivseksjonen. Av arbeidsgiver ble jeg tilbudt samtaler og oppfølging hos BHT og takket ja i den tro at de ville se mine muligheter og ressurser, samt ivareta mine interesser. Jeg var åpen om min diagnose Bipolar lidelse og tydelig på at jeg ikke taklet stresset i Arkivet og at den beste løsningen for å unngå utstøting fra arbeidslivet var omplassering til annet arbeid med mindre stress og mer forutsigbarhet. BHT og Etaten (tidligere arbeidsgiver) konkluderte med at omplassering ikke ble aktuelt da arbeid i en ny enhet ikke ville endre problemene. Derfor måtte jeg fortsatt være sykemeldt og kom aldri tilbake. Diagnosen ble forklaringen på alt som ikke fungerte.

BHT satte aldri i gang en arbeidsmiljøundersøkelse som kunne avslørt uheldige faktorer i arbeidsmiljøet, og de skjønte heller ikke at dårlig personkjemi kunne vært en mulig årsak. Diagnosen ble svaret.

BHTs hovedmålsetting er å forebygge psykiske og fysiske helseskader i arbeidsmiljøet, sykefravær og utstøting fra arbeidslivet. I den sammenheng skal BHT opptre som nøytral sakkyndig overfor arbeidsgiver. Med dagens bemanningssituasjon makter ikke BHT å ivareta behovene til de mange som rammes av den store uhelsebølgen psykiske helseplager. En annen viktig barriere mot å forebygge utstøting fra arbeidslivet er fordommer og stigmatiserende holdninger i mange fagmiljøer inkludert BHT. Mange helsearbeidere er opplært til å fokusere på sykdom og begrensninger og ikke på menneskets ressurser og muligheter. Det er fremdeles en lang vei å gå for å anerkjenne psykisk helsesvikt på linje med somatisk helsesvikt.



2010 – Klager til LDO (Likestillings- og diskrimineringsombudet)

Da jeg hadde en godt dokumentert diskrimineringssak, sendte jeg inn klagen og begrunnet den med at jeg til forskjell fra andre medarbeidere i Etaten ikke fikk muligheten til å prøve annet arbeid. Jeg viste også til at mange medarbeidere gjennom årenes løp av ulike grunner ble tilbudt omplassering til andre avdelinger. Mange av disse har langt mindre utdanning enn meg. Jeg fikk aldri den muligheten og anser derfor dette som usaklig forskjellsbehandling.

Etter å ha innhentet Etatens versjon konkluderte LDO med at arbeidsgiver ikke hadde brutt arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven da BHT synes å ha frarådet omplassering/tilrettelegging. Til klagen la jeg ved psykiaters uttalelse som anbefalte omplassering til annet arbeid med mindre stress og mer stabilitet. Ombudet tok ikke hensyn til psykiaterens vurderinger og min versjon ble heller ikke hørt.

Ombudet la til grunn at arbeidsgiver ikke kunne klandres for ikke å ta opp spørsmålet om tilrettelegging og oppfølging da bedriftslegen synes å ha frarådet dette.

Hvorfor lyttet ikke LDO til psykiateren som er fageksperten på psykiske lidelser og til meg som er ekspert på mitt liv? Jeg klaget på Ombudets avgjørelse og sendte saken med nye opplysninger til Likestillings- og diskrimineringsnemnda som uten å ha vurdert saken på nytt støttet LDOs uttalelse.



Mangler LDO og Nemnda kompetanse om psykiske funksjonshindringer?

En av LDOs mange oppgaver er å håndheve arbeidsmiljøloven og loven om forbud mot diskriminering av funksjonshemmede som begge er gode papirbestemmelser. Spørsmålet er: Hvilke kunnskaper og holdninger til psykiske helseutfordringer finner vi hos dem som forvalter disse lovene? Møter vi fordommer og stigmatiserende holdninger blant disse? På tross av gode lover ligger Norge på Europatoppen i antall uføretrygdede og bak hver tredje uførepensjonering er en psykisk lidelse.

Kompetanseheving og holdningsendringer må til om LDO skal makte å møte oss med respekt og forståelse. I diskrimineringssaker med psykiske lidelser bør LDO leie inn fagfolk med spisskompetanse i psykiatri som kan bistå juristene, og de bør også lytte til den som saken omhandler.



Mer raushet – Diagnosen må brukes som verktøy

Tenk om alle kunne vært litt rausere med hverandre så kanskje flere kunnet kommet raskere tilbake i full jobb. Hvis diagnosen kun blir en rettighet man har for å få sykepenger, og ikke et verktøy for veiledning og tilrettelegging, starter man i feil ende. I dag har vi et rigid system som ikke tar høyde for skjønn i vesentlig grad selv om intensjonen for nettopp det å utvise skjønn skal være bærende i all oppfølging av sykemeldte.

Mange beskriver opplevelsen av avmakt, jeg vil si at det nærmest er en forakt for svakthet i vårt velferdssamfunn. En utstøting av de med alvorlig psykisk lidelse. En psykiatridiagnose de aller fleste helst vil slippe å forholde seg til.


Gunn Pound
Leder Mental Helse Stovner




Del:

5 kommentarer:

  1. Jeg er ikke helt enig med Gunn Pound, i at diagnosen skal være et verktøy for veiledning og tilrettelegging, for hva da når brukeren opplever at diagnosen er feil?

    SvarSlett
  2. Gunn Pound6/08/2012

    Bra at vi kan få en debatt her. Når jeg mener at vi skal bruke diagnosen som et verktøy, mener jeg at
    problemet får et navn. En diabetiker som får diagnosen diabetes må ta sine forholdsregler som å unngå sukker og for mye karbohydrater pluss mosjonere. Han/hun må eventuelt ha tilførsel av insulin. Hvis diabetikeren ikke vet om sin diagnose vil han ikke ta disse forhåndsreglene og da kan dette ende med hjerneslag, tap av syn og i verste fall død. Her er det verktøyet kommer inn. En person med bipolar lidelse : hvis han/hun ikke vet hva dette er kan dette ende med en manisk fase hvor man handler over evne, plager sine omgivelser og i den depresive fasen kan det i verste fall ende med selvmord. Hvis han/henne får den rette behandlingen kan man unngå dette. Dette mener jeg med verktøy. Problemet er ofte at diagnosen blir brukt mot den det gjelder. Som i mitt tilfelle var det min diagnose som var problemet på arbeidsplassen og ikke omgivelsene i arbeidsmiljøet. Håper dette var litt avklarende.
    Hilsen Gunn Pound
    Leder Mental Helse Stovner

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes ikke du svarte på min bekymring om at brukeren kan oppleve at diagnosen er feil. F.eks. opplever mange av oss som lever med barndomstraumer, at vi får ikke-traumerelaterte diagnoser, altså "navn" som usynliggjør/ugyldiggjør traumene. Dermed blir resultatet alt annet en tilrettelegging.

      Slett
  3. Gunn Pound6/11/2012

    Når det gjelder feildiagnoser så faller dette utenfor problemstillingen jeg vil belyse. Det blir en annen debatt. Mitt innlegg handler om når diagnosene brukes mot personer for å slippe å gjøre noe for dem dette gjelder. Her er det snakk om ansvarsfraskrivelser. Som i mitt tilfelle så mente bedriftslegen og arbeidsgiver at årsaken til mine problemer på jobben var diagnosen bipolar lidelse. Istedenfor å undersøke arbeidsmiljøet og organiseringen av arbeidet la de all skyld på diagnosen. Det er hva jeg mener med ansvarsfraskrivelse. Ellers er jeg enig i at feildiagnoser er et viktig problemfelt og skjer både innen psykiatrien og somatikken. Og det kan vi gjerne ta en debatt på. Feildiagnoser kan langt på vei unngås om man blir flinkere til å lytte til brukeren.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg mener det blir for enkelt å henvise "feildiagnostisering" til en egen debatt. Betviler sterkt at f.eks. folk som psykiatrien gir paranoiadiagnose etter mobbing i arbeidslivet, vil kunne få noen som helst tilrettelegging som hjelper dem. Diagnosen fanger, den blir noe hjelpeapparatet ikke greier å se bort fra.

      Slett

LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

Om du undertegner med navn eller pseudonym uten å være innlogget, kommenter som Navn/nettadresse og skriv inn navnet (nettadresse er ikke nødvendig).

Motta nye innlegg på e-post

Abonner på kommentarer

Bli medlem!




Medlemskap i Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid koster kr 590,- pr år.

Honnør/student betaler kr 440, -.

Abonnement på Tidsskrift for psykisk helsearbeid er inkludert i prisen. Du får da fire hefter i året - fulle av aktuelle tekster om psykisk helsearbeid.

Kontakt oss

Navn

E-post *

Melding *

NFPHs Årsmøte 2018

I etterkant av årets skuddårsseminar, inviterer Norsk forening for psykisk helsearbeid til årsmøte. Møtet holdes altså tirsdag 27. februar k...

NFPH-Brosjyre

NFPH-Brosjyre
NFPH-Brosjyre

Facebook

OVERSETT

Drevet av Blogger.

ERFARINGSKOMPETANSE

Bloggarkiv

Etiketter