Når konteksten forsvinner

Vi har fått tilsendt en tekst av Gunn Pound, som er leder i Mental Helse Stovner. Hun forteller en ganske rystende historie om utstøting fra arbeidslivet. Historien illustrerer flere av punktene i NFPHs fagolitiske plattform, hvor vi blant annet understreker at det er personen i sin kontekst, som opplever psykiske problemer, og at både personen og problemene er uløselig knyttet til denne konteksten. Det er derfor ikke tilstrekkelig å anlegge et sykdomsperspektiv, hvor problemet lokaliseres inne i personen; fordi man da mister ut av syne de omstendigheter som kan være utløsende, forsterkende og opprettholdende for problemet. Gunn Pounds historie viser hvordan det kan gå når det sykdomsperspektivet blir dominerende, og diagnosen blir en forklaring som menneskene rundt kan lene seg på og dermed unndra seg det ansvar vi har for hverandres trivsel og utvikling.



Vi tar gjerne imot andre tekster relatert til psykisk helse og psykisk helsearbeid. Vi kan ikke garantere at alt blir lagt ut i bloggen, men så sant temaet er relevant, er det gode sjanser for det. Tekster kan sendes til nfphforening(krøllalfa)yahoo.no



Mellommenneskelig nærhet - viktigere enn diagnosen

Vi har en overdreven tro til at når spesialister utreder og setter diagnoser, så kommer rettighetene og behandling nærmest av seg selv. Vi ønsker ikke å ta innover oss at vi er underlagt et system som sorterer hvem som kan komme tilbake til arbeid og hvem som får trygd. Når det samme systemet kun ser diagnosen som viktig, mens det menneskelige blir satt til side, er det et overtramp mot menneskeverdet. Jeg falt ut av arbeidslivet da diagnosen ble forklaringen på alt som ikke fungerte.


2008 – Faller ut av arbeidslivet – Hva gjør BHT (Bedriftshelsetjenesten)?

Jeg ble sykemeldt p.g.a. en depresjon som ble utløst av stress, vantrivsel og dårlig kommunikasjon i Arkivseksjonen. Av arbeidsgiver ble jeg tilbudt samtaler og oppfølging hos BHT og takket ja i den tro at de ville se mine muligheter og ressurser, samt ivareta mine interesser. Jeg var åpen om min diagnose Bipolar lidelse og tydelig på at jeg ikke taklet stresset i Arkivet og at den beste løsningen for å unngå utstøting fra arbeidslivet var omplassering til annet arbeid med mindre stress og mer forutsigbarhet. BHT og Etaten (tidligere arbeidsgiver) konkluderte med at omplassering ikke ble aktuelt da arbeid i en ny enhet ikke ville endre problemene. Derfor måtte jeg fortsatt være sykemeldt og kom aldri tilbake. Diagnosen ble forklaringen på alt som ikke fungerte.

BHT satte aldri i gang en arbeidsmiljøundersøkelse som kunne avslørt uheldige faktorer i arbeidsmiljøet, og de skjønte heller ikke at dårlig personkjemi kunne vært en mulig årsak. Diagnosen ble svaret.

BHTs hovedmålsetting er å forebygge psykiske og fysiske helseskader i arbeidsmiljøet, sykefravær og utstøting fra arbeidslivet. I den sammenheng skal BHT opptre som nøytral sakkyndig overfor arbeidsgiver. Med dagens bemanningssituasjon makter ikke BHT å ivareta behovene til de mange som rammes av den store uhelsebølgen psykiske helseplager. En annen viktig barriere mot å forebygge utstøting fra arbeidslivet er fordommer og stigmatiserende holdninger i mange fagmiljøer inkludert BHT. Mange helsearbeidere er opplært til å fokusere på sykdom og begrensninger og ikke på menneskets ressurser og muligheter. Det er fremdeles en lang vei å gå for å anerkjenne psykisk helsesvikt på linje med somatisk helsesvikt.


2010 – Klager til LDO (Likestillings- og diskrimineringsombudet)

Da jeg hadde en godt dokumentert diskrimineringssak, sendte jeg inn klagen og begrunnet den med at jeg til forskjell fra andre medarbeidere i Etaten ikke fikk muligheten til å prøve annet arbeid. Jeg viste også til at mange medarbeidere gjennom årenes løp av ulike grunner ble tilbudt omplassering til andre avdelinger. Mange av disse har langt mindre utdanning enn meg. Jeg fikk aldri den muligheten og anser derfor dette som usaklig forskjellsbehandling.

Etter å ha innhentet Etatens versjon konkluderte LDO med at arbeidsgiver ikke hadde brutt arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven da BHT synes å ha frarådet omplassering/tilrettelegging. Til klagen la jeg ved psykiaters uttalelse som anbefalte omplassering til annet arbeid med mindre stress og mer stabilitet. Ombudet tok ikke hensyn til psykiaterens vurderinger og min versjon ble heller ikke hørt.

Ombudet la til grunn at arbeidsgiver ikke kunne klandres for ikke å ta opp spørsmålet om tilrettelegging og oppfølging da bedriftslegen synes å ha frarådet dette.

Hvorfor lyttet ikke LDO til psykiateren som er fageksperten på psykiske lidelser og til meg som er ekspert på mitt liv? Jeg klaget på Ombudets avgjørelse og sendte saken med nye opplysninger til Likestillings- og diskrimineringsnemnda som uten å ha vurdert saken på nytt støttet LDOs uttalelse.


Mangler LDO og Nemnda kompetanse om psykiske funksjonshindringer?

En av LDOs mange oppgaver er å håndheve arbeidsmiljøloven og loven om forbud mot diskriminering av funksjonshemmede som begge er gode papirbestemmelser. Spørsmålet er: Hvilke kunnskaper og holdninger til psykiske helseutfordringer finner vi hos dem som forvalter disse lovene? Møter vi fordommer og stigmatiserende holdninger blant disse? På tross av gode lover ligger Norge på Europatoppen i antall uføretrygdede og bak hver tredje uførepensjonering er en psykisk lidelse.

Kompetanseheving og holdningsendringer må til om LDO skal makte å møte oss med respekt og forståelse. I diskrimineringssaker med psykiske lidelser bør LDO leie inn fagfolk med spisskompetanse i psykiatri som kan bistå juristene, og de bør også lytte til den som saken omhandler.


Mer raushet – Diagnosen må brukes som verktøy

Tenk om alle kunne vært litt rausere med hverandre så kanskje flere kunnet kommet raskere tilbake i full jobb. Hvis diagnosen kun blir en rettighet man har for å få sykepenger, og ikke et verktøy for veiledning og tilrettelegging, starter man i feil ende. I dag har vi et rigid system som ikke tar høyde for skjønn i vesentlig grad selv om intensjonen for nettopp det å utvise skjønn skal være bærende i all oppfølging av sykemeldte.

Mange beskriver opplevelsen av avmakt, jeg vil si at det nærmest er en forakt for svakthet i vårt velferdssamfunn. En utstøting av de med alvorlig psykisk lidelse. En psykiatridiagnose de aller fleste helst vil slippe å forholde seg til.


Gunn Pound
Leder Mental Helse Stovner